Glemsomhet

Iblandt glemmer jeg, Herre.
Det både irriterer og går meg på nervene.
Noen ganger kan jeg le av meg selv,
som når jeg går opp trappa etter et håndkle
og kommer ned igjen med en bok.
Andre ganger kjenner jeg meg skremt, Mester.

Jeg finner meg selv foran et åpent skap,
men har fullstendig glemt hva jeg kom for å hente.
Den er alt annet enn behagelig, Mester,
denne siden av alderdommen.
En del av årsaken er selvfølgelig mangel på konsentrasjon,
jeg tenker på andre ting.
Takk for at du minner meg om den kjennsgjerningen,
som bringer meg trøst
så vel som nødvendig tilrettevisning.

Det er en ting som trøster meg.
Jeg klynger meg til løftet ditt, Herre,
at du aldri vil glemme meg.
Skulle hukommelsen min bli verre,
inntil den, lik en knust krukke,
ikke kan holde på noe i det hele tatt,
er jeg likevel sikker i hendene dine.
Din kjærlige omsorg favner meg.

Så vil jeg prøve å leve videre med glemsomheten
min uten å ta meg for nær av den.
I tro forventer jeg dine sterke Fader-armer rundt meg
og finner ly og lunhet der.

Av Flora Larssen