Flekkerøy kirke - har nå fått alterteppe

Flekkerøy Menighet feiret 40-års-jubileet Kristi Himmelfartsdag 1.juni 2000

I den forbindelse ble det nye alterteppet som teppekunstneren Else Marie Jakobsen har vevd "Innviet". Hun var selv til stede og fortalte om bakgrunnen og symbolikken i teppet.

Nedenfor følger hennes tale:

   
    E.M.Jakobsen med teppeveven i bakgrunnen  

For 30 år siden ble jeg spurt om å lage en altertavle til Varden kirke i Stavanger. Men der var mange i menigheten som var veldig imot dette, at de skulle ha en vevet altertavle. For det måtte da være noe nytt og moderne som en måtte vokte seg vel for i kirken. Det var derfor så fantastisk å kunne gå på prekestolen i Varden kirke etter at gamle statsråd Bondevik, biskop Birkeli og domprost Stormholt hadde avfyrt sine festtaler og kunne ta fram fra bibelen det der står om billedvev i 2. Mosebok der Gud gir Moses befaling om å bygge seg en bolig. Og befalingen lyder: Og Tabernaklet skal du gjøre av 10 tepper, av fintvunnet lingarn, av karmosinrød og purpurød og blå ull, og du skal gjøre den i billedvev med kjeruber som motiv. Dette - at i det aller helligste - som en bakgrunn for det aller helligste - nådestolen og arken, at det der skulle være en billedvev, det gjør jo at en føler det er en eldgammel fin tråd en tar opp og spinner videre på, og veven er jo som et herlig instrument med tusen renningstråder å spille på. Da kan en la tankene løpe foran ........ Så får hendene forsøke å holde tankene i tømme - kanskje la dette dunke i takt med ...... rytmiske slag, motivets enkelhet, detaljenes mangfoldighet.

Motivets enkelhet her: Den seirende lysende Kristus som strekker armene ut og sprenger selve teppekanten, som for å vise at kraften fra de naglede hender kjenner ingen grenser. Det har jeg fått erfart.

Flekkerøy kirke brukes til begravelser. Og derfor ville jeg gjerne gi dere noe som kunne være trygt å se på når dere sitter sørgende ved en kiste, og derfor brukte jeg både tanker og motiver og form ifra Søndre Slagen kirke i Tønsberg. Og der har jeg fått så mange brev, nettopp fra folk spesielt når unge liv blir revet bort, så har teppet vært brukt i sorgarbeidet.

Da min mor lå på det siste så var det som smerten forlot henne for en stund, og så sa hun: «Å, nå blir det så lyst.» Og etter en stund sa hun: «Nå ser jeg ham». «Hvem da» sa jeg. «Jesus» sa hun. Hun hadde vært en troende de siste 7 år av sitt liv. «Nå kom han bort» sa hun. Og så vendte hun tilbake til livet og levde enda et døgn ved full bevissthet.

I detaljenes mangfoldighet - så har jeg plukket inn natt- og dagblomster, de mørke nederst, de noe lysere lenger oppe, og de helt lyse oppe over Kristus, for på en mild måte å få sagt at det går fra natt til dag. Det går fra mørke til lys. Jeg har også hentet inn noen engler fra Oddernes gamle kirke. For Oddernes kirke var jo øyfolkets kirke før, og derfor syns jeg det var fint at jeg fikk både engler og skyer med meg inn i altertavlen.

Nederst finnes det et kors som sprenger seg vei gjennom et rødt garn og forkynner at om dine synder er røde som skarlagen - så skal de bli som den hvite ull.

En del av materialet i teppet er rester fra dengang jeg gikk i Vraget og plukket opp gamle fiskegarn og utslitte nylontrosser fra notbinderiet før det flyttet. Det var så fint å kunne bruke noe som var kastet og bare lå og råtnet for vær og vind. Noen av trossene vasket jeg og farvet, og fiskegarnene ble klippet opp i passende strimler. Eldre folk på øya har fortalt meg at oppklipt fiskegarn brukte de til å veve filleryer av, men de ble lagt i den aller ytterste gangen - i bislaget, men nå altså brukt i en altertavle.

Jeg har også brukt endel efsing, altså sånn tiloversblevne renningsrester fra Gudbrandsdalen Ullvardfabrikk. Og jeg har også med materiale fra Mandal Reperbane- også kastet materiale. Det er så fint syns jeg, for da blir det som et symbol på vår kirke. Og kirken er ikke først og fremst et sted for kristelige prektigheter, men også for det som kanskje er vraket, som ligger der bare for vær og vind. For Gud kan som den store kunstner se en skinnende mulighet i ethvert menneskemateriale. Han kan ta oss opp, gjøre oss rene, arbeide med oss til vi blir så myke at han kan legge oss inn i sin renning, i sin tjeneste, til gudstjeneste.

Før hadde alterveggen her et kors. Jeg syntes derfor det var viktig at det fremdeles er et kors som møter kirkefolket når de kommer til gudstjeneste. Ikke et kors som stanser ved død og grav, men et kors som leder tankene inn mot en oppstandelse.

En dag fikk jeg en telefon fra Mysen, en mor som spurte om å få komme på besøk. Hun hadde mistet et barn- og hun vevet. Og jeg tenkte at nå blir det en sånn litt trist ettermiddag hvor såret går opp igjen, og så videre. Men det skjedde noe merkelig den ettermiddagen. Fordi vi ble fylt med sånn en inderlig og dyp og varm glede. Og ikke bare hadde de mistet et barn i krybbedød, men de visste også at det eneste barnet de hadde, en gutt på 4 år, så vidt ville overleve julen. Da julen nærmet seg sa de: «Skal du ha noen pakker», men nei, han visste hvor han gikk, og han hadde fått så mye mens han enda var frisk. Og da julaften kom sa de: «Skal vi lese juleevangeliet?». Men da sa han: «Kan dere ikke heller lese påsekeevangeliet om at Jesus sto opp av graven.»

Talen slutt.