«Har du sett den sabla flåtte symasjinen som Salve å di har kjøpt sæ?» spørte Ola en da her fårrleden. «Åffer har’ke vi en sånnen?» .....«Æ vil ikke ei’an om de heiv ‘an etter mæ,» svarte Krestine

«Åffer ikke? Han konne jo sy både i sikksakk å ståppe strømper å allting.» «Dersom æ skolle sy på symasjin, så ville det gå i sikksakk uansett. Å d’ække lenger statussymbol å ha elektrisk symasjin. Alle har jo det. Åffer ska æ ha‘an da? Æ lier ikke å sy, å æ kan’ke sy.»

«Visst kan du sy. Åsså fikk du noe å bestelle.»..... «Å bestelle ? sier du? Akkorat som om æ ikke har nåkk å henge fingrane i, sånn som du bøsser mæ tobakken din åveralt i stua.» .... «Ja men nå spenderer æ en sånn symasjin på dæ. Du kan jo få kjøpt mønster på ståff å allting. Å da æ’d’ikke det minste konst åsså sy. Du kan’ke være kleinere enn andre kvinnfålk.»

Ola ga sæ ikke. Å en vakker da kom’an drassandes på en flonkande ny symasjin te åver totusen kroner. «Nå kan du sy billie kleer,» sa’an. «Tenk på å møe du kan spare når du syr kleane sjel.»

Krestine fant jo ud at når’o førstens hadde masjinen i huset, så mått’o jo brug’an, å ho stramma aste´ og kjøpte ståff å mønster å allting. Åsså satt’o sæ te å fundere på klippinga. Men det va det samme å møe ho klødde sæ i haue, så konn’oke finne ud a mønsteret. Det ligger jo ikke te alle å konne finne ud av denslags problemer.

«Det va det æ sa,» sa’o da Ola spørte åssen det jikk. «Æ får d’ikke te. D’æ alt fårr innvikla fårr mitt haue,» «Det va jo ikke meininga atte æ skolle bli belemra mæ dette herre. Men æ får vel gjørr et forsøg på åssa hjelpe dæ. Men det va da et merkonderlig kjoleståff, Krestine.

«Kjolestårr? Æ har vel’ikke kjøpt noe kjoleståff. D’æ pyjamasståff te dæ,» «Te Mæ? Det va da ikke meininga atte du skulle sy noe te mæ. Det va jo te dæ sjel du skulle sy, naturligvis. Vi trenger da ikke sy noe te mæ.»

«Nå må du bare holde tåda på dæ, åsså hjelpe mæ å klippe, fårr æ kommer bare te å legge mønsteret galt.»

Omsider sadd di der mæ ei bonke tøylapper. Å Krestine ga sæ te å sy di sammen ettehvert som di tippa åfernoen støkker som hørte sammens. Jakka blei’ke så verst. En konnne iallfall se at det va ei jakke, sjel om albuane pekte fårråver, og ho va si som ei gammeldags vinterfrakk

Men på boksa va der i mønsteret beskreven noe som hette gylfen. Å den va’dde kul kramp umuli å finne ud’a. «Æ tror det må vere det samme som splitta» sa Ola, men der va så mange sømmer på ei gang det blei noe rart uda det innen boksa va ferdi.

Da di skolle legge sæ om kvellen fikk Ola beskjed om å gå mannekeng i den nye pyjamasen. Det va sønd å si at’an så noe velskapt ud i’an. «Han gnaver så forbasket nerente,» sa‘an. «Her må være noe galt som ikke æ heilt rektig.» «Nå håller du bare snud, åsså ligger du mæ pyjamasen sier æ.» Å Ola tørt’ikke kny. Han behåldt boksa på sæ, der’an krøyb onner dyna. Å det æ bare Ola som ved åssen han lei i stillhed udover natta. Får boksa stramte og gnavde sånn nerente. Te slutt så håldt’an ikke ud lenger. Han tredde boksa a sæ onner dyna. Å om morraen glemt’an sæ. Han sto opp med pompen bar.

«Den pyjamasen ska du slide ut te siste trevl,» sa Krestine. Ho la jo merke te det som skjedde. Å Ola tørt’ikke ant enn å bruge pyjamasboksa. Så hver gang boksa ikke va på vask, så la Ola sæ med boksa på, og sto opp mæ blanke messingen. Å aldri har noen pyjamasbokse vart så lenge førenn ho va udsleden. Ho va det første å det siste plagge som blei sydd på masjinen. Å Ola har aldri siden kjøpt en ting te Krestine udenat’o har vært eni.

Symasjinen står langt inne i et skab. Å der står det nåkk mange symasjiner rondtfårrbi.

Forfatter: Maarten